Vi er svært heldige som fikk møte dere

«Vi er svært heldige som fikk møte dere»


Fra norskklassen på Halden mottak.

Halden-flyktningene. Det er vi som var svært heldige som fikk møte dem. Vi var som familie for dem. De var som familie for oss.

Jeg har en klump i halsen. Og tårer i øynene. Det å lese dette fra en av mine flyktningelever gjør meg virkelig rørt. Det har gått fem måneder siden flyktningene forlot Halden mottak på Svinesundsparken. Jeg har bare gode minner. Savnet sitter dypt. Savnet etter den gleden jeg var i stand til å føle mens jeg kunne være til hjelp for disse menneskene er virkelig stor. Det er en glede jeg ikke har klart å føle på noen annen måte. Det er fem måneder siden, men for meg vil det alltid være som om det var i går. Den anerkjennelsen, den respekten, den kjærligheten og den varmen jeg mottok fra disse menneskene sitter dypt inne i meg.



Flyktningbarna på Halden mottak.

Jeg tar en dyp pust. Tenker tilbake på de små øyeblikkene vi delte sammen. Jeg kan se for meg flyktningbarna rope på meg og løpe mot meg for å gi meg klem hver gang de så meg komme. Jeg husker godt hvordan barna klamret seg fast til meg og viste meg hvor glade de var i meg. Jeg kan ikke glemme deres triste ansikter mens de tok en siste farvel med meg. Jeg tenker ofte på hva det var som de hadde å gi meg som gjorde meg så lykkelig.
Jeg var deres lærer i språket, men sannheten er at de lærte meg om livet. Jeg husker godt hvordan latteren satt løst mens vi hadde norsktimer med dem. Det var som om det var ingen sorg i livet, det var ingen bekymringer. Under timene var det kun oss og dem. Det er ofte jeg har tenkt tilbake på den tiden. Det er ofte jeg har ønsket at den aldri tok slutt. Vi var deres første møte i Norge under deres opphold på akuttmottaket. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvordan det føles å vite at de fortsatt husker oss. At de fortsatt setter pris på oss. Vi var som familie for dem. De var som familie for oss. Det er ikke rart tårene fyller opp øynene og rører meg når noen av flyktningene fem måneder etter at de forlot Halden skriver noe så varmende som dette: «Vi er svært heldige som fikk komme til Halden og å få møte dere. Det var en stor glede. Takk for deres innsats. Takk for alt». Men spør du oss så var det vi som var svært heldige som fikk bli kjent med dem.

«Vi var som familie for dem. De var som familie for oss».


Avslutningsdag før deres ferd gikk videre..

Møtet med flyktningene forandret en stor del av mitt liv. Det forandret en stor del av meg. Det forandret hvordan jeg så på livet og det gjorde mine sorg små. Jeg sitter og tenker på hvordan noen mennesker kan sette så mye preg i ens liv. Å være der for flyktningene er det mest meningsfylte jeg har gjort i livet. Og jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort enda mer. Det var en uforglemmelig tid. Det var kanskje den beste tiden i livet. I mitt og min brors i alle fall. Halden-flyktningene betyr utrolig mye for oss. Og vi virkelig savner dem.



#halden #østfold #flyktning #flyktninger #flyktningkrisen #syria #irak #iran #norge #nordmenn #norsk #språk #lærer #integrering #glede #august #kjærlighet #varme #familie #gienhånd 

Jeg har sviktet mine barn

«Jeg har sviktet mine barn»


Alaa og jeg med hennes nyfødte datter på Halden mottakssenter

Jeg føler det skjærer i hjertet mitt når disse ordene kommer ut fra en sliten og frustrert småbarnsmor. Jeg føler sinne gå igjennom meg når jeg skriver dette her. Det er ikke greit at noen skal føle det på den måten. Hvor er menneskerettighetene? Hvorfor skal det være greit at flyktningene må tilpasse seg elendige vilkår? Jeg føler vi ser på dem som annenrangsborgere som ikke har rett til de samme rettighetene som oss andre. Jeg føler vi har sviktet som medmennesker.

Jeg er fortvilet. Og sint. Som norsklærer og støttekontakt for flyktningene i to og en halv måned gjennom organisasjonen Gi En Hånd har jeg knyttet sterke bånd til dem. Jeg har hørt på deres historier, fortvilelser og bekymringer. Jeg har sett hvordan håpets lys gradvis har sluknet for noen av dem i deres frustrasjon. Jeg har vært der med dem i deres vonde stunder og i glede. Jeg har lært dem å snakke norsk så de kan integrere seg lettere i samfunnet. Jeg har lært å kjenne dem på en annen måte enn de fleste gjør.

Det var tungt å ta farvel med dem på Halden mottakssenter forrige torsdag når de ble flyttet over til det nye mottaket på Kongsberg. Mange av dem ønsket ikke å dra her i fra. Det hadde gått rykter om strenge krav og regler på det nye stedet. Spesielt var den nybakte moren Alaa fra Syria bekymret. Hun er som min søster. Da hennes nydelige datter ble født var jeg tilstede på sykehuset. Hun betyr utrolig mye for meg. Når jeg ser henne i en vanskelig og frustrerende situasjon på det nye asylmottaket på Kongsberg gjør det meg også frustrert. Når det rapporteres om dårlig ledelse med mangel på forståelse og enda dårligere organisering setter jeg mange spørsmålstegn ved UDI's tiltak og håndtering av flyktningsituasjonen.

Hvorfor skal en nybakt mor ikke få rett til å kunne spise nok mat for å produsere tilstrekkelig med morsmelk for den nyfødte? Hun er bekymret, for sin knapt to uker gamle datter og for sine to andre småbarn som må sove i et kaldt rom om nettene og har blitt syke. Etter knapt noen dagers opphold på Kongsberg asylmottak har den nyfødte datteren blitt syk og fått utslett over hele ansiktet. Da jeg så bildene ble jeg veldig trist og lei meg og forstod ikke hvordan den norske regjeringen kunne behandle mennesker på den måten. Hun har klaget over et kaldt rom hver dag uten at noen har hørt på henne. Så sent som i dag forteller hun meg at hun har vært på sykehusopphold på grunn av matforgiftning. Hun og mannen hadde forespurt om å få mer mat, men resepsjonen nektet. De ble også nektet å snakke med lederen. Heller ikke får hun medisiner som hun har behov for etter keisersnittet.
Det er dårlig ledelse på Kongsberg og mangelfull og dårlig informasjon som blir gitt til dem. Hun og mannen ble sendt til NAV for å hente fødselsattest for den nyfødte. De hadde gått rundt i to timer i kulden med den lille og fikk beskjed av NAV at dette er noe ledelsen på mottaket er ansvarlig for.
Det er trist når hun sier at Norge ikke bryr seg om dem eller ikke liker dem. Hvorfor gjør de sånt mot oss spør hun trist. Hun føler de ikke blir hørt. Hun føler hun har tapt. Hun føler hun har sviktet sine barn. Jeg har ingen svar.


«Jeg føler jeg ikke blir hørt. Jeg føler jeg har tapt. Jeg føler jeg har sviktet mine barn».


En enslig køyeseng uten dyner og puter i et klasserom på Kongsberg asylmottak

Da en av mine flyktningselever fortalte meg om at de verken fikk utdelt dyne eller pute på Kongsberg asylmottak var jeg litt i tvil om jeg skulle stole på ham eller ikke. Han brukte en gammel sammenkrøllet genser som pute. Dette kan umulig skje i Norge tenkte jeg. Men når denne informasjonen også ble bekreftet av andre ble jeg satt ut. Jeg ble fortalt om at det ble holdt konkurranser for å få brukte klær og shampoo som blir levert inn. De blir utdelt skarve 180 kr per to uker og blir dermed nektet gratis medisinsk hjelp eller medisiner.
Ja, jeg er sint. Jeg vil gjerne spørre hvor de norske myndighetene er? Hvor er UDI? Det er ikke luksus flyktningene spør om, det er grunnleggende behov som ethvert menneske har rett til. Er det for mye å be om? Når en mor sier til meg at hun føler hun har sviktet sine barn, gjør det meg veldig vondt. Det er hjerteskjærende å vite at hun føler på den måten. Det er ikke greit at noen skal føle på denne måten. Det er ikke hun som mor som har sviktet, men det er Norge som land og vi som mennesker som har sviktet.



#halden #østfold #flyktning #flyktninger #flyktningkrisen #syria #irak #iran #norge #nordmenn #norsk #språk #lærer #integrering #glede #febuar #gienhånd #takk #frivillig #mennesker #menneskerettigheter #kongsberg #asylmottak #menneskesvikt #UDI #regjering #Ernasolberg

En stor og varm takk til alle frivillige som har gitt en hånd :)

 

En stor og varm takk til alle frivillige som har gitt en hånd :)


Flinke bioingeniørstudenten Faiza Sheik i gang med å lære barna det norske alfabetet.


Tusen tusen hjertelige takk!

For hvordan hadde vi klart oss uten alle dere! De første 30 dager med norsklæring er over på Halden akuttmottak og Teisen akuttmottak med fantastiske resultater og det har gått over alle våre forventninger. Flyktningene har vært flinke, ivrige og har strevd hardt for å mestre språket.
Men vi må ikke glemme våre frivillige lærere i Halden og Oslo, for uten dem hadde vi ikke klart å gi disse menneskene de grunnleggende språkkunnskapene. Spesielt vil vi rose våre flinke lærere Faiza Sheik, Khalid Sheik og Saad Rustad som har stått på og undervist elevene med stor engasjement til tross for skole, eksamen og jobb. De arabiske språkkunnskapene til Faiza og Khalid har vært til stor hjelp for å bryte språkbarrierene og forenkle kommunikasjonen mellom flyktningene og oss. Vi skylder dem en stor og varm takk for deres fantastiske innsats. Tusen tusen takk Faiza, Khalid og Saad og alle lærerene på Teisen mottak!! 


Saad Rustad og Khalid Sheik underviser flyktningene i norsk.


Vi ønsker også å takke alle frivillige som har bistått med å hjelpe oss, støtte oss, de frivillige som møtte opp den første dagen og ga flyktningene en varm velkomst, de som har kjørt oss, de som har likt siden vår, delt våre innlegg og støttet oss med likes. Og til slutt men ikke minst en stor takk til de flyktningene som har hjulpet oss med å oversette tekstene. En stor og varm takk til alle sammen! Deres hånd har nådd mange mennesker og gitt dem trygghet, håp og fremtid. Vi er avhengige av deres hjelp for å fortsette videre og håper dere vil gi en hånd også i dette nye året. 

«Deres hånd har nådd mange mennesker og gitt dem trygghet, håp og fremtid!» 


Vi gleder oss til å starte på Norsk ? Nivå 2 med elevene våre. Fortsetter det på denne måten vil de snakke godt norsk på kort tid.

#halden #østfold #flyktning #flyktninger #flyktningkrisen #syria #irak #iran #norge #nordmenn #norsk #språk #lærer #integrering #glede #januar #gienhånd #takk #frivillig

 

 

Du er en fantastisk lærer!!

 

Du er en fantastisk lærer!!

Mustafa Azizpour fra Iran med det norske flagget.


Da Mustafa Azizpour hadde sagt dette med stor beundring for tiende gang kunne jeg se overveldelsen ta over Munib. Han gikk tom for ord og ble rørt.

Azizpour hadde hentet vann for oss og vi ble invitert igjen og igjen i å ta del under deres måltid etter at timen var over. Elevene våre overveldet oss med sin generøsitet og vi ble tilbudt kaffe eller te, mens en annen hentet stoler for oss så vi kunne sette oss ned. Vi følte oss beæret.


Det var ingen annen følelse enn når elevene våre satte pris på norskopplæringen vi gav dem som fikk oss til å smile fra innsiden. Det var latter, smil og høy engasjement i klasserommet når Munib lærte dem norsk. Elevene elsket Munib. En ung, høy og kjekk lærer som tok seg selv svært lite høytidelig var også veldig populær blant kvinnene som hadde etterspurt navnet til «han med brillene», mens de formet hendene sine for å beskrive briller.


En ivrig Munib med flyktningslevene.

«Han er veldig glad i dag?» sa høygravide Alaa smilende og nikket mot Munib som sto midt blant elevene sine og var et eneste stort glis. Ja, noen ganger er han veldig glad sa jeg smilende tilbake og så bak meg der en munter Munib stod med latteren løst. Det var noe spesielt med det å lære bort til andre mennesker. Det var så utrolig givende. Man kunne hatt den verste dagen, men blant elevene våre glemte vi alt og tiden fløy som aldri før. Vi elsket å være med dem, å lære dem norsk, å høre på deres historier. Det var en helt egen følelse.

«Det var noe spesielt med det å lære bort til andre mennesker. Det var så utrolig givende» 


Det var en glede å se barna der igjen. Jeg hadde ikke sett dem på en stund under juletiden. Det var noe med lille Azal fra Irak, hun var nydelig, satte seg på fanget mitt og hadde det søteste smilet. Jeg hadde tatt med tegningen som storesøstra ti år gamle Zaynab hadde laget av meg og ville at jeg skulle henge opp på veggen. Jeg må innrømme at jeg følte meg en smule spesiell og verdsatt når alle barna laget tegninger for meg.

Jeg hadde testet kvinnene i norskkunnskapene deres og ble veldig imponert over hva de kunne til tross for at de hadde mistet noen timer under juledagene. Jeg hørte på deres vanskeligheter, deres takknemlighet, det var noe rart over det hele at jeg kunne forstå dem og de kunne forstå meg. Google translate kom godt med når mine arabiske språkkunnskaper ble begrenset.
Jeg følte bare at jeg ville hjelpe, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ville bare hjelpe. Det var noen som hadde lært meg at det å sette et smil på noens ansikt var en uvurderlig følelse.

Før vi avsluttet timen så jeg eleven min Shereen rekke mobilen sin mot meg. Der stod det oversatt fra arabisk «du er god og vakker». Det kom helt uforventet, jeg følte jeg rødmet litt og sa tusen takk.

«.. det å sette et smil på noens ansikt er en uvurderlig følelse»


Fullt oppmøte til norsktimene.


Mustafa Azizpour hadde sikret seg en selfie med Munib og holdt ingenting igjen når han skulle vise sin takknemlighet over å ha lærere som oss. Etter hver undervisningstime flokket det seg en gjeng med ivrige elever rundt Munib som ønsket å lære seg mer. Det å vite at elevene våre var fornøyde med oss var prisen vi trengte for å fortsette videre og glede oss til neste undervisningstime.

#halden #østfold #flyktning #flyktninger #flyktningkrisen #syria #irak #iran #norge #nordmenn #norsk #språk #lærer #integrering #glede #januar #gienhånd

 

Lærer norsk på 30 dager

Lærer norsk på 30 dager


Gi En Hånd på forsiden av lokalavisen i Halden, Halden Arbeiderblad.


















#halden #østfold #norge #flyktning #flyktninger #norsk #språk #norskkurs #norskopplæring #syria #gienhånd


Vi ønsker å endre bildet folk har av oss

 

Vi ønsker å endre bildet folk har av oss

 

                Flyktningene er allerede i gang med norskopplæringen. Abdul Aziz Bilal (35) viser smilende fredstegnet.                                                                  FOTO: GiEnhånd




Vi vil at den norske befolkningen skal se den hvite tallerkenen og ikke bare fokusere på den sorte prikken. Vi er ikke her for å sitte hjemme og utnytte staten. Vi ønsker å jobbe og tjene egne penger. Får vi støtte, kan vi få til mye.
- Vi trenger det norske språket, sa Abdul Aziz Bilal.

Mens vi satt og pratet med avisen kunne jeg se hvordan engasjementet og nysgjerrigheten lyste ut fra ansiktet på enkelte flyktninger. En av dem var en av de få engelsktalende Abdul Aziz Bilal som satt ivrig og ventet med en notatbok og penn i hånden.
Den 35 år gamle mannen fra Syria hadde allerede klart å stjele oppmerksomheten fra oss på Åpen Dag dagen før. Han var engasjert, snakket godt engelsk og var mer enn villig til å stille opp og hjelpe med å forklare de andre.

Vi ble møtt med hyggelige smil når vi ankom mottakssenteret i Halden og ble tilbudt kaffe eller te. Jeg tar gjerne te sa jeg, og fikk servert en kopp med rykende varm te. Jeg ble ikke overrasket over at den allerede var søtet.

Abdul Aziz hadde klare meninger. Han var litt bestemt og det viste seg tydelig at han ville få til noe. Jeg kunne se hans akademiske bakgrunn skimte igjennom og det virket som han var lykkelig over å ha fått lov til å styre dette. Du er nå ansvarlig for norsklæringsgruppen her på mottaket sa vi. Vi kunne se at bakgrunnen som leder skulle nok komme godt med da han allerede hadde satt i gang med å gruppere flyktningene. En etter en skrev han ned navnene på de som ville lære seg norsk. Det var ingen tvil om at han ville gjøre en god jobb. Det er slike mennesker vi trenger tenkte vi. Mennesker som hjelper seg selv er de som også er lettere å gi hjelp til. Er det mennesker selv som ønsker å oppnå noe er halve jobben vår gjort.

Han var ivrig, ville ta ansvar og pratet i ett sett. Jeg tok muligheten til å stille ham et par private spørsmål. Jeg regnet med at det ville bli et tungt tema å snakke ut om, og at vonde følelser kunne komme frem, men det var viktig for meg å vite: var situasjonen virkelig så ille i Syria at de måtte flykte fra alle deres eiendeler?
Han gikk ikke inn i detaljer, sa det var lang historie, men fortalte i korte trekk. Jeg prøvde å notere ned febrilsk hva han hadde å si. Det var triste historier, dårlige minner, vonde følelser. Alle her har gått gjennom mye vondt sa han.
Han pratet. Om seg selv. Om familien. Han hadde bra stilling, jobbet som salgsleder i fast eiendom med markedsføring, regnskap og var knyttet til banker og bedrifter. Jeg hadde nettopp kjøpt meg hus sa han, men fikk ikke vært der i mer enn 6 mnd. Han hadde planer om å gifte seg, men skjebnen førte ham til noe helt annet. Han mistet jobben, bilen, huset og reiste til Tyrkia. Det er tre forskjellige kategorier av flyktninger i Tyrkia fortsatte han, de som har mye penger, de som har lite penger og den tredje gruppen som meg, som har ingenting. Det gjorde at han tok veien til Norge.

Er det ISIS som er den største trusselen i Syria spurte jeg med litt nysgjerrighet. Ikke bare ISIS svarte han, men også Assad Bashar. De er som to ansikter med samme mål. ISIS har støtte fra staten, og de vinner på å selge olje til Assad-regimet. Vi har penger, men det er ingen mat å kjøpe sa han. Han har to søstre og en bror værende igjen i hjembyen Damaskus. Den ene søsteren hans mistet mannen sin og ble alene med to barn. Da måtte han ta på seg forsørgeransvaret. Moren min døde av kreft i 2012 sa han trist. Jeg møtte blikket hans. Det ble helt stille for noen øyeblikk. Jeg kunne se smerten i øyene hans. Plutselig var den lattermilde mannen alvorlig i ansiktet. Disse menneskene hadde ikke med annen bagasje enn triste historier. Se på dette fra mitt ståsted sa han. Vi trenger støtte, da kan vi få til mye. Og det var ikke økonomisk støtte han snakket om, men en hånd som ville få dem opp og frem i samfunnet.

«De har ikke med annen
bagasje enn triste historier»

«Hvorfor gjør dere dette?» Abdul Aziz så opp mot oss med spørrende øyne. Vi ønsker å hjelpe dere sa jeg, noen må jo hjelpe. Så har vi jo foreldre med utenlandske bakgrunn og kan føle med dere. Han var ikke i tvil. Jeg vet svaret deres, men ville høre det komme fra deres munn. Han var veldig takknemlig. Så viste han til sine to avkuttede midtfingre på den venstre hånden som jeg hadde lagt merke til helt siden vi kom, men tillot meg ikke å stille spørsmål om, og sa at det ikke hadde noe med flukten å gjøre, men at det var et resultat av en bilulykke.
En av de andre flyktningene hadde flyttet seg lengre frem mot oss hvor han satt på stolen og prøvde å få med seg samtalen vår. Jeg så interessen og iveren hans og smilte bredt inni meg.




Vi snakket litt om situasjonen i Norge og hvordan flyktningstrømmen påvirket den norske befolkningen. De tror vi er ISIS, men han fikk også frem at ikke alle nordmenn var negative: de som tenker med hjertet ønsker å hjelpe. Så rettet han fokuset på de syriske videoene som florerer på sosiale medier, «mange legger ut video av syriske barn som har det vondt, men ofte er det ikke annet enn likes og noen delinger som er målet. Det er ingen som tar tiltak» forklarte han.
Abdul Aziz konstaterte at han absolutt ikke kom til Norge for å sitte hjemme og snylte penger fra staten. Han kom hit for å jobbe og ville tjene egne penger. Han hadde klare meninger om de som kom til dette landet for penger: Dra tilbake nå! Ikke kom hit for å bli rike, men for å jobbe.
Abdul Aziz ønsker at det norske samfunnet ikke bare skal se den lille sorte prikken på den hvite tallerken, men også fokusere på det positive. Han ønsker å lære seg språket, møte mennesker og prate med dem slik at de kan få et annet bilde av dem.

«Ønsker å lære seg språket og møte mennesker slik at de kan få et annet bilde av dem»

Vi glemte oss bort i pratingen. Vi hadde vært der i tre timer, men tiden strakk ikke til. De hadde mye på hjertet og ønsket forståelse. Praten gikk litt i berg-og-dalbane, noen ganger satt den fint, andre ganger ble den mer alvorlig og følelsesladd. Innimellom dro Abdul Aziz noen vitser som løsnet praten noe og fikk oss til å trekke på smilebåndene våre. Vi hadde enda ikke fått snakket med kvinnene før vi måtte forlate mottakssenteret. Vil dere ha noe å drikke sa Abdul Aziz, «kaffe eller te?» Nei da, det går fint sa vi litt ydmykt. Dere er våre gjester sa han. Jeg så litt overrasket på ham, hvordan denne mannen som selv var en gjest i dette landet og på mottakssenteret så på oss som sine gjester. Det varmet. Vi visste jo at arabere er kjent for sin gjestfrihet. Jeg tar en kopp kaffe uten sukker sa jeg. Uten sukker? sa han overraskende. Du røyker vel ikke? Nei sa jeg. Sikker på det tøyset han, kanskje du har prøvd å røyke når du var 15-16 år gammel. Jeg kunne ikke la være å le, nei, jeg har aldri prøvd røyk i mitt liv. Han gikk ned for å hente drikke. Kaffen var usedvanlig god, mild og ikke så bitter. Dette var noe helt annet enn kaffen vi kjøper i butikken tenkte jeg og holdt meg igjen fra å spørre hvilken kaffe det var som smakte så fantastisk.




Det samlet seg tre andre rundt bordet vårt med Abdul Aziz. Alle like ivrige etter å lære seg norsk. De er noe utålmodige. Det er nesten som om de vil lære seg språket på en dag. Alle med en notatbok og penn i hånden. De ser glade og takknemlige ut for å ha fått den muligheten gjennom oss, for dette er noe de har etterspurt. Abdul Aziz hadde lært seg tyrkisk mens hans bodde i Tyrkia. Den tyrkiske grammatikken var vanskelig sa han, men den norske grammatikken er vel mer som den engelske lurte han på litt spørrende. Disse hadde begynt å lære seg norsk ved hjelp av Youtube og var allerede i gang. De var flinke, lærte seg raskt setningen som Munib forklarte dem. Du må uttale litt langsommere sa Munib (lederen for GiEnHånd), for det norske språket er langsomt. Alt går sakte her kom det fra Abdul Aziz som var vant til en raskere hverdag og språk, «selv menneskene her er trege. Er det sovende mennesker, kanskje?» Vi var enige, vi var jo nordmenn selv. Jeg måtte holde igjen latteren. Tenk at det å lære andre språk kan være så morsomt og spennende tenkte jeg. Latteren satt løst over deres forsøk på uttalelser mens jeg tenkte at hvis de fleste flyktningene er like ivrige så burde ikke språkopplæringen være så vanskelig.

«Selv menneskene her er trege. Er det sovende mennesker, kanskje?»

«Shukran salaf» sa Abdul Aziz rett før vi ble ferdige og skulle til å ta farvel. Det betyr å si takk før man starter og refererte til norskopplæringen. Vi dro fra mottakssenteret med mange tanker og følelser. Hvorfor er det slik at vi ikke skal kunne klare å hjelpe disse menneskene? Den viktigste nøkkelen de trenger for tilgang til dette samfunnet, til arbeidslivet er jo nettopp språket. Så hvorfor kan vi ikke klare å gi en hjelpende hånd til noen når vi har den muligheten? Møtet med Abdul Aziz og de andre flyktningene viste oss at vi gjorde noe riktig. Det finnes nemlig ingen bedre følelse enn å sette et smil på noens ansikt.

«Shukran salaf betyr å
si takk før man starter!» 

 
#halden #østfold #flyktning #flyktninger #flyktningkrisen #syria #irak #norge #nordmenn #norsk #språk #IS #ISIS #integrering #gienhånd

Velkommen til bloggen for GI EN HÅND

GI EN HÅND er en frivillig organisasjon med hovedmålet å bygge broer mellom det fremmede og ukjente, integrere minoritetsgrupper og skape en sterkere generasjon som vil styrke Norge som nasjon og land.

GI EN HÅND handler om å hjelpe medmennesker ved å vise at du er der for dem som et medmenneske, en støttekontakt og som dere personlige norsklærer.

V
ed å gi en hånd kan du være med på å skape en kjedereaksjon av positive handlinger og utfall: du vil kunne påvirke og endre et menneskes liv som igjen vil påvirke og endre flere menneskers liv som igjen vil påvirke og endre samfunnet vi lever i.

Vær med på å gjøre en forskjell. Alle kan hjelpe. Alle kan gi en hånd. Alle kan gi et smil.

Veldig mange vet ikke hvordan de skal hjelpe på en annen måte enn å gi klær og penger. Ønsker du å hjelpe flyktingene, bli en støttekontakt, lær en flyktning norsk på 30 dager og hjelp dem ut i arbeidslivet. Dette er vår utfordring til Norge!

Hver og en av oss er en puslebit i samfunnet. Sammen dannet vi et bilde.
Ved å gi en hånd vil du gi noen et smil, håp og trygghet.

Vi utfordrer Norge: kan vi sammen klare å integrere flyktningene på 30 dager? Bli med på utfordringen og gjør en forskjell! Vær med på å bygge en sterkere Norge!

På denne bloggen vil vi publisere intervjuer med flyktninger, norskopplæringen og andre artikler som er relatert til språk og flyktninger. 


GI EN HÅND - vi utdanner flyktninger 

#halden #østfold #flyktning #flyktninger #syria #irak #gienhånd #norge #norsk #utdanning

 

 

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
hits